Nero, Decursio-sesterts, år 54-68

Et greit eksemplar av Neros berømte Decursio-sesterts. Nero lot prege flere sestertser med det berømte Decursio-motivet, som viser keiseren til hest under en militær parade eller øvelse. Ordet decursio betegner en seremoniell rideøvelse utført av den romerske hæren ved viktige anledninger. Motivet fremhevet Neros rolle som hærfører og beskytter av Romerriket, selv om han sjelden deltok i militære felttog. Disse bronsemyntene ble preget i Rome omkring år 63–67 e.Kr. og regnes blant de mest kunstnerisk utførte romerske sestertsene. I dag er Neros Decursio-sestertser populære samlerobjekter på grunn av sitt dramatiske motiv, historiske betydning og imponerende størrelse.

Mynten selges med fotosertifikat og ekthetsattest.

Område: Roma, keiserriket
Keiser: Nero (54-68)
Valør: Sesterts (sestertius)
Metall: Bronse
Referanse: 1957
Preget: Roma år 64
Kvalitet: 1
Vekt: 26,92 gram
Diameter: 3,5 cm

Nero er en av de mest kjente – og mest beryktede – av de romerske keiserne. Han var sønn av Agrippina den yngre, som giftet seg med sin onkel, keiser Claudius. Claudius (41–54 e.Kr.) var tidligere gift med den beryktede Messalina, og sammen hadde de sønnen Britannicus, den naturlige arvingen til keisertronen. Etter at Messalina ble henrettet, giftet Claudius seg med Agrippina og adopterte hennes sønn Nero.

Agrippina var ambisiøs og arbeidet målbevisst for å sikre sønnens vei til makten. Gradvis ble Nero løftet foran Britannicus i arverekken, og da Claudius døde i år 54 – trolig forgiftet, selv om omstendighetene fortsatt er omdiskuterte – kunne den bare 16 år gamle Nero overta som keiser. I de første årene hadde Agrippina stor innflytelse over sønnen, men forholdet mellom dem ble stadig mer konfliktfylt. Til slutt lot Nero henne drepe.

Neros regjeringstid ble preget av skandaler, intriger og et ekstravagant hoffliv. Antikke forfattere forteller at han i sine yngre år likte å ferdes forkledd i Romas gater, hvor han og følget hans skal ha overfalt tilfeldige forbipasserende. Hvor mye av dette som er sant, er vanskelig å avgjøre, men historiene bidro til hans dårlige ettermæle.

Den store bybrannen i Roma i år 64 er uløselig knyttet til Nero. Ifølge senere tradisjon skal han ha spilt lyre mens byen sto i flammer, men de fleste historikere mener at denne fortellingen er en myte. Nero oppholdt seg trolig utenfor Roma da brannen startet, men vendte raskt tilbake og organiserte hjelpearbeidet. Samtidig benyttet han katastrofen til å gjennomføre omfattende byggeprosjekter, blant annet oppføringen av det praktfulle Domus Aurea. For å avlede mistanken om at han selv sto bak brannen, ga han de kristne skylden. Mange ble arrestert og henrettet, og dette regnes som den første statlige kristenforfølgelsen i Romerriket. I kristen tradisjon ble Nero senere identifisert med «Dyret» i Book of Revelation.

Det var også under Nero at det første jødiske opprøret brøt ut i år 66. General Vespasian fikk ansvaret for å slå ned opprøret, og senere overtok sønnen Titus kommandoen. Før krigen var avsluttet, hadde imidlertid Neros styre kollapset. I år 68 ble han erklært som folkefiende av senatet og valgte å ta sitt eget liv med hjelp fra en frigitt slave. Ifølge tradisjonen var hans siste ord: «Qualis artifex pereo!» – «For en kunstner som går til grunne i meg!»

Denne versjonen passer godt som en kort historisk introduksjon i en bok eller katalog. Hvis teksten skal stå sammen med en myntbeskrivelse, kan den gjerne kortes ned til rundt 300–350 ord og få et litt mer fortellende preg.